Jeg har nevnt tidligere at problemene mine med vekten oppstod i voksen alder. Som barn var jeg normalvektig, kanskje litt på den skrantne siden også. På videregående husker jeg at jeg var stolt av kroppen min; jeg trente kampsport og aerobic, og syklet og gikk dit jeg skulle. Det er ikke så verst, når man bor 5 km utenfor sentrum! Samtidig var jeg alltid glad i å være alene og gjøre rolige ting; lese bøker og tegneserier, og se filmer.
Da jeg var ungdom brydde jeg meg lite om godteri. Da jeg gikk på ungdomsskolen var det ganske populært med "Godte-Lov" i klassen min, det vil si man bandt seg til å ikke spise godteri et helt år, og så fikk man eventuelt penger av foreldrene som belønning. Eller man kunne inngå en avtale med en venn at begge skulle la være å spise godteri. Jeg fikk aldri foreldrene mine til å gå med på en slik avtale, men jeg fikk overtalt dem til å gi meg penger istedenfor lørdagsgodteri. 20 kroner ekstra i uka var ikke verst heller!
Mot slutten av tenårene var det to anledninger hvor jeg kjøpte meg potetgull og dip for egne penger med hensikt å spise alt sammen selv alene på rommet mitt. I ettertid har jeg sett på dette som den spede start, men jeg er ikke helt sikker. Det var ingen følelser jeg prøvde å temme eller noe sånt, jeg hadde bare veldig lyst på potetgull!
Fra jeg var 16 til et stykke inn i 20-årene festet og drakk jeg mye. Minst 1 gang per uke, noen ganger 2 og 3 ganger per uke. Mye alkohol og lite mat. Etterhvert sluttet jeg å trene. Og så kom studietiden, jeg flyttet til en stor by, og fikk etterhvert vanen "nattmat".
Å flytte til denne store byen kombinerte flere ting for meg: 1) Jeg ble ansvarlig for min egen økonomi og eget kosthold, 2) jeg startet min første av mange slankekurer, og 3) tilgangen på usunn mat var enorm.
Jeg fikk ikke studielånet til å strekke til i hele tatt, og i flere år var kjernen i livet mitt å aldri ha nok penger. I perioder la jeg også strenge restriksjoner på mat- og godteriinntak, og jeg ville med jevne mellomrom gå på gigantiske smeller der jeg brukte alle de få pengene jeg hadde på matbutikken. Jeg ville da kjøpe både potetgull, sjokolade, smågodt, juice, brus, gele og hva ellers jeg ville ha, og prøve så godt jeg kunne å spise opp alt. I løpet av disse årene leste jeg en del om Overspising, og jeg var overbevist om at det var det jeg led av. Det tror jeg nok fortsatt, men akkurat nå tror jeg den økonomiske situasjonen, og den evige restriksjonen, både selvpålagt og ikke, førte meg dit. I de fleste årene jeg bodde i studiebyen (7 år) trente jeg; kampsport, svømming, gåturer, fjellturer, sykling og på treningssenter. De syv årene jeg bodde der gikk jeg opp ca 20 kilo, hvor 10 av dem kom det siste året. Eller, rettere sagt så gikk jeg nok ned 100 kilo og opp 120 kilo, fordelt på hver hersens slankekur. :-/
Forholdet mitt til mat og godteri har ikke vært fullt så galt de 9 årene etter at jeg flyttet fra studiestedet til jobbestedet. "JEG ORKER IKKE TENKE SÅ MYE PÅ MAT OG VEKT OG ALT SAMMEN!" var konklusjonen min da, og så kom en lang periode hvor jeg spiste det jeg ville og ikke rørte meg i hele tatt (først fordi jeg var for sliten etter jobb, deretter fordi jeg var for flau over hvor sliten og svett jeg ble av ingenting). Jeg spiste ikke alt det gale hver dag, men jeg spiste noe galt hver dag, og var fryktelig inaktiv foran PC-en og TV-en. De første to årene i denne nye byen gikk jeg opp 15-20 kilo, og har vært nokså stabil der siden, foruten et par slankekurer innimellom. Det beste forsøket var for to år siden da jeg klarte å karre meg ned 10 kilo, før en helt vill ulvehunger satte inn og fikk meg tilbake til utgangspunktet. Sukk...
Dette skulle egentlig være innledningen til en post hvor jeg kartlegger mine dårlige vaner, men den innledningen ble jammen lang! Så resten av posten kommer i morgen. :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar