Jeg skulle møte på Aleris klokka 7:15. Livredd for å forsove meg, våknet jeg først kvart på fire, så klokka fem. Halv seks ga jeg opp og gikk i dusjen. Siste måltid og drikke dagen i forveien var henholdsvis klokka 17 og 21, så jeg var glad jeg hadde fått et tidlig tidspunkt. Altfor tidlig ute gikk jeg så til sykehuset, så jeg endte opp med å tilbringe en halvtime på venterommet.
Jeg ble vist til et rom og fikk utdelt en papirbukse og en sykehusskjorte som jeg skulle bytte til. En anestesilege kom innom og festet en veneflon på den ene hånda mi, og ga meg deretter forebyggende antibiotika gjennom den.
En liten stund senere kom kirurgene og hentet meg, og vi gikk sammen til operasjonssalen. Jeg klatret elegant (not) opp på operasjonsbordet. Og jeg glemte vel å si det, men nå var jeg blitt så nervøs at jeg var vettskremt. Så jeg begynte selvsagt å gråte. Anestesilegen prøvde å oppmuntre meg, og snakket om det fine eventyret jeg ville få i narkosen. Beina og armene mine ble festet ut til sidene, en sykepleier vasket magen min med jod (slik at magen ble helt gul), og jeg gråt og gråt. Jeg fikk surstoffmaske, men begynte å hyperventilere pga at jeg gråt og at det er tyngre å puste med en slik maske på. Så forsvant jeg.
Da jeg våknet, gråt jeg fortsatt. Men uten tårer og uten lyd. Jeg følte meg helt forferdelig, og husker jeg spurte "gikk det bra?". Jeg var fryktelig dårlig. Veldig veldig svimmel, på en fryktelig ubehagelig måte. Og veldig tørr i munnen. Kvalm. Noen spurte om jeg ville snu meg, om jeg ville sitte opp, om jeg ville drikke, om de skulle åpne vinduet, om ditt og om datt. Jeg måtte bare svare nei på alt. Jeg har aldri følt meg så dårlig, og jeg angret noe inni helvete. Blodtrykket mitt hadde visst vært nede på 95 over -- hmm, sorry husker ikke. Veldig lavt iallfall, så det var nok derfor jeg var så dårlig. Jeg klarte å drikke en slurk vann og snu meg over på sida, og så var de to timene på oppvåkningen over. Vanligvis går pasientene selv tilbake til rommet sitt fra oppvåkningsrommet, men jeg var ikke i stand til det i hele tatt. Så de trillet meg. Jeg husker jeg pep "ikke kjør fort", for jeg ville ikke bli enda mer svimmel.
Tilbake på rommet fortsatte de å gi meg intravenøst pga blodtrykket. Jeg fikk til å snu meg til andre sida. Jeg lot etterhvert noen åpne vinduet. Jeg fikk drukket enda litt mer vann. Jeg satte meg forsiktig opp, med hjelp av verdens skjønneste sykepleier. Hun støttet meg slik at jeg fikk gått på do. Speilbildet som sløvt stirret tilbake på meg var helt gråbleikt. Jeg sov masse, drakk lite, men litt nå og da iallfall. For hver gang jeg våknet følte jeg meg et lite hakk bedre. For så å føle meg totalt dritt nå og da. Første gang jeg var oppe og gikk på egenhånd var i totida tror jeg, så 6 timer etter operasjonen. Litt før fire spurte jeg om mer smertestillende, men den (nye) sykepleieren mente jeg burde prøve å holde ut. Men det viste seg at jeg skulle ha smertestillende klokka fire ifølge programmet, så da fikk jeg uansett. Denne sykepleieren var litt mer bestemt på at jeg ikke skulle sove så mye, og jeg var veldig takknemlig inni meg for at jeg hadde den andre sykepleieren da jeg var kjempedårlig. Disse smertestillende var i tablettform, og jeg var litt nervøs for hvordan det skulle gå, men det gikk kjempefint. En og en tablett med en bitteliten sup vann, gikk helt greit.
Ene gangen jeg skulle drikke vann, 5 små slurker, ble jeg dårlig. Jeg ble kjempekvalm, fikk masse spytt i munnen og brakk meg. Livredd for at jeg skulle rive opp hele magen prøvde jeg å mane meg selv til å slutte å være kvalm. Brakk meg 3-4 ganger, men så gikk det heldigvis over. Jeg fant sykepleieren min og fikk spurt om det kunne være farlig. Det var det ikke, men jeg burde likevel ikke framprovosere brekninger. "Ingen fare for det!"
Fra sekstiden, 10 timer etter operasjonen, var jeg egentlig i god form. Jeg gikk rundt i gangene, snakket med andre pasienter, drakk vann, pustet i fløyta og surfet på mobilen. Fingrene mine hovnet opp ganske mye, men det var visstnok pga all intravenøsen. Utpå kvelden kom sykepleieren med en sprøyte med blodfortynnende. Hun tok tak i litt av magefettet mitt, og dyttet den lille korte sprøyta inn. Det var ikke noe særlig vondt, men selve injeksjonen svei litt.
I titida fant jeg ut at jeg ville legge meg, så jeg pusset tennene forsiktig og la meg på senga og leste litt. Nattsykepleieren kom innom med smertestillende, og spurte om jeg ville ha noe å sove på. Jeg måtte bare innrømme at jeg aldri har prøvd sovetabletter, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Hun sa da at hun anbefalte meg å ta dem, for da ville jeg få sovne lett. Jeg takket fint, og en halvtime senere var jeg i drømmeland.
Da jeg våknet i morges følte jeg meg fryktelig fornøyd med å ha fått en god natts søvn. Det er ikke så ille å bli vekket halv syv når man legger seg halv 11. :) Jeg kjenner nå at jeg gleder meg til det blir leggetid igjen. Soving er virkelig noe jeg liker, og det er spesielt godt når man blir bedre og bedre for hver gang man sover!
Dagens to første utfordringer var å dusje og å spise/drikke mat. Begge deler gikk fint, og den havrevellingen var faktisk ganske god! Så nå har jeg bedt samboeren hjemme om kjøpe inn havregryn. Litt variasjon i kosten må jo bare være bra.
På morgenen ankom det nye pasienter, og jeg grøsset når jeg tenkte på hva de hadde i vente. Burde jeg fortelle dem at de burde løpe og aldri se seg tilbake? Jeg bestemte meg for å la det være. De ville få noen røffe timer, men de vil nok føle at det var verdt det etterhvert.
Etter frokost fikk vi litt opplæring i flytende kost, og deretter ble vi skrevet ut av den ene kirurgen. Vi fikk også svar på prøveresultatene fra mandag, og jeg fikk beskjed om å ta kalsiumtilskudd. Ikke overraskende egentlig, jeg bruker ikke få i meg noe særlig med melkeprodukter.
Jeg var i såpass god form at jeg gikk fra sykehuset til hotellet, og jeg har til og med vært en tur på butikken etter det igjen.
Så langt i dag har jeg spist
- Havrevelling
- Kremet Kyllingsuppe (Rett i Koppen). Nam!
- Fruktsmoothie med Protifar proteinpulver. Fysj og æsj så ekkelt.
- Yoplait-yoghurt med sitron og ekstra protein
Og jeg har drukket ganske bra også. Det tar utrolig mye tid med denne spisingen og drikkingen, men det visste jeg jo på forhånd. Jeg klarte vel ikke helt å forestille meg selv hvordan det kom til å bli, jeg så for meg at jeg ville måtte bremse meg selv. Men når man har en teskje og så ikke tør å fylle den mer enn maks 1/4, så sier det seg selv at det tar tid. :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar