Jeg gråt mye da jeg begynte å få mine pupper som 11-åring. De var kjempevonde (!), de ga meg en type oppmerksomhet som jeg absolutt ikke var interessert i, og jeg var den første i klassen til å få dem. Jeg følte meg komplett alene, urettferdig behandlet, og tryglet høyere makter om å ta dem bort.
5 år senere var jeg blitt vant til dem, og syntes faktisk de var ganske greie. De var passe store, faste og fine. Slik holdt de seg i ti år. Ti fine år fikk jeg med dem, før det igjen ble bare sorgen.
Jeg la på meg. Masse. Og det gjorde de også. Det var først da jeg skjønte hvorfor noen kaller dem for "brød". "Små, faste, fine" ble til to gedigne loffer som tungt eltet seg utover. De ble større og større, og etterhvert som de vokste begynte jammen tyngdekraften å slite i dem også. Puppene, som hadde nytt oppmerksomheten i flere år, ville nå bare gjemme seg. Men nå var det for sent! Man kan kanskje gjemme pupper, men det er bare å glemme å gjemme brød.
Nå kommer det en ny tid for puppene. De skal slanke seg. Jeg er temmelig sikker på at vi fortsatt vil ha et anstrengt forhold noen år. Jeg kommer til å behandle dem dårlig; jeg kommer til å trykke dem opp/ned/inn og dytte på dem slik at de ser representable ut med klær. Og jeg kommer til å riste på hodet over dem når vi er uten klær. De kommer nok bare til å henge der og late som ingenting. Så ille det enn høres ut, så tror jeg likevel ikke at forholdet kan bli verre enn det er nå.
Om noen år vil de kanskje gjøre nytte for seg som melkefabrikk, og da vil jeg kanskje like dem godt og være stolte over hvor mirakuløse de er!
Og noen år etter det igjen, så besøker vi kanskje legen vi tre (høyre, venstre og jeg), og så ser vi om vi kan forminske litt her, heise opp litt der, og så får de en ny sjanse, akkurat slik som meg. Det tror jeg blir fint. Da blir vi nok bestevenner igjen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar