Skremmende faktabaserte tanker om manglende kontroll - fortsatt 3 dager til operasjonen

Hvordan jeg tror at noen aspekter ved overvekt fungerer sånn litt forenklet teknisk sett

En av grunnene til at så mange av oss overvektige mennesker har problemer med å holde vekta nede under/etter en slankekur, er at kroppen vår vet hvor tunge vi har vært, og ønsker å holde oss der. Dette blir veldig forenklet, og jeg skal ikke skryte på meg noen enorm biologisk kunnskap her, men... Denne mekanismen er det ett eller flere hormoner som styrer. Hormon X (liposin? Eller var det leptin?) vet hvor mye fett vi har lagret. Når vi mister fett, sender den signaler om trusselen videre i kroppen, deriblant til hormon Y (ghrelin). Hormon Y fins/produseres i magesekken, og lager sultfølelse. I denne hungersnøden vil det så produseres mye mer ghrelin, som igjen gir UlveHunger. Ved Gastric Sleeve og Gastric Bypass fjernes veldig mye av dette hormonet sammen med magesekken, slik at man slipper denne sulten i noen måneder.
"Fett er bra! Hvis det kommer en lang periode med hungersnød, så har vi noe å tære på!"

Kroppen har mange slike smarte funksjoner, som egentlig er ment til å hjelpe oss. En annen smart mekanisme er "sparebluss"-mekanismen. Hvis man får i seg veldig lavt kaloriinnhold over Z tid, vil kroppen skru ned forbrenningen/metabolismen.
"Det er lite mat, vi må spare! Bruk energi kun på det mest nødvendige!"

Kroppen jobber så hardt for å holde idealvekten, at man har litt å gå på i forhold til kaloriinntak. Hvis hvileforbrenningen min som jeg regner ut f.eks. er på 1800 kcal, så vil kroppen min holde vekta mi stabil selv om jeg spiser 1700 kcal hver dag. Og det samme med 1900 kcal. Den liker å holde seg stabil, og den gir oss litt å gå på. Og nå skal jeg motsi meg selv med en gang. Ettersom vi blir eldre, går hvileforbrenningen ned. Det er derfor veldig vanlig å legge på seg rundt 10 kilo fra man er 30 til man blir 60, til og med for dem uten våre overvektsproblemer.

Noen mennesker som er undervektige eller som gjerne vil legge på seg litt, kan også støte på problemer med disse hormonene. Et hormon, jeg tror det er leptin, stopper dem fra å gå opp i vekt; det skrur opp forbrenningen når de spiser mer. En frustrerende situasjon for dem, og roten til "de kan spise hva de vil jo!". Vi overvektige har lav leptinproduksjon, og har derfor kun det motsatte problemet.

Det jeg har hørt, er at kroppen trenger 1 år på seg for å glemme denne "idealvekten". Så, hvis man klarer å gå ned, og holde seg der i 1 år, så vil kroppen hjelpe til og balansere den nye vekten.

Nå, over til det skumle... Når man blir operert med GS eller GBP, kastes den gamle idealvekten overbord. Ok, nei, det var ikke det som var skummelt. Det kommer nå: En ny idealvekt settes. En eller annen gang settes det en ny idealvekt; om det er rett etter operasjonen, 3 måneder etter, 6 måneder, 12 måneder, eller 18 måneder, det vet jeg ikke! Men kroppen bestemmer seg for en ny idealvekt, og denne blir da kroppens nye mål å kjempe for med nebb og klør. Og når ghrelinproduksjonen er i drift igjen, så setter UlveHungeren inn hvis man kommer for lavt ned i vekt i forhold til ny "idealvekt"!

Om det er selve operasjonen eller vekt ved ukjent antall måneder som bestemmer den nye "idealvekta" vet jeg ikke.

---

Vektoperasjon.no er full av historier om folk som har vært kjempeflinke og gått ned 100 % av overvekten sin og mer. Men man finner også mange historier om dem som også har vært kjempeflinke, men som ikke kommer så langt som de vil. Begge grupper gjør alt de skal; de drikker vann, de spiser nok, de spiser ikke for mye, de får i seg nok proteiner, de tar vitaminene sine, og de trimmer. Og likevel, så er det noen som kommer dit de vil, og andre som stabiliserer seg før de er fornøyde. Og det har rett og slett ikke noe med å være flink, fysiologisk sett har de ikke en sjanse, kroppen deres har funnet en ny idealvekt som den akter å forsvare med alt den har!

Dette skremmer meg for å være helt ærlig. Hva om jeg betaler 98.000 kroner for å gå ned bare 20 kilo istedenfor de 40 jeg vil? Hva om jeg er kjempeflink hele tiden, i to fulle år, og likevel går det ikke? I tillegg til å være trist over det selv, så vil det ikke føles særlig greit overfor dem som vet jeg har operert meg. De vet ikke alt om disse fysiologiske årsakene og hormoner som gjør som de vil. Vil de tvile på at jeg er flink nok, og ta det som et tegn på at det var viljestyrken min som var problemet hele tida?

Ok, ok... Det er lørdagskveld, og jeg vil ikke ende denne posten som en slags dommedagsprofet. Så jeg klasker en hanske over trynet til Grublende Meg, og roper: Hva om det går kjempebra? Kan du takle det?! :-)