Jeg blir varm, klam og svett av småting, som å bytte klær, bære matvarer, eller å gå litt fortere enn rusletempo. Jeg tror ikke man kan skjønne det før man har opplevd det, men å være klam på rygg, hals/nakke, mellom/under puppene eller andre steder av å gjøre nesten ingenting er veldig ukomfortabelt. Man forventer at en maratonløper er rød i kinnene og svett i ansiktet når de krysser mållinja, men å oppleve det samme etter to etasjer med trapper er litt nedtur.
Jeg føler at jeg ikke får vist fram mitt sanne jeg. Denne fat-suiten skjuler den personen jeg er innerst inne. Mennesker jeg møter nå, møter bare en midlertidig versjon av meg selv. Jeg stoler ikke på at folk vil skjønne hvem jeg virkelig er.
Jeg liker ikke å shoppe klær lengre. Det er jo kjempebra for lommeboka! Men ikke så bra for selvbildet.
Jeg har vondt i ryggen, og hvis jeg går lengre turer får jeg vondt i kne, hofter og/eller bein pga feilbelastning eller overbelastning.
Jeg friker ut inni meg hvis jeg må sitte i et trangt baksete eller i et trangt flysete. Jeg vil ikke at andre skal måtte ha dårlig plass eller bli klemt flat på grunn av meg.
Jeg er flau over at jeg har lagt på meg så mye siden jeg forlot hjembyen for å studere. Det er så vanskelig for meg at jeg vegrer meg fra å reise hjem på besøk.
Jeg unngår kroppskontakt.
Jeg har fertilitetsproblemer.
Jeg føler meg mislykket for at jeg ikke har klart å gjøre noe som de fleste andre klarer; å holde vekta mi under kontroll.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar