Tilfeldige tanker etter en uke

Bare en Fragmin-sprøyte igjen! :)

Kun en uke til stiftene skal ut! :)

Apropos stifter... Jeg så tre av sårene for første gang i går da jeg skiftet bandasjer. Fra venstre til høyre er det fem sår:
Det første, andre og femte er små, og har to stifter hver.
Sår nummer tre er inni navlen. Det vil si, inni hula ovenfor "mønsteret" i navlen. Det var litt størknet blod der, og det føltes veldig skummelt at det faktisk var inni navlen! Arrmessig blir det nok sikkert greit, og vil i motsetning til mitt gamle piercing-arr i navlen ikke vises.
Sår nummer fire er visstnok der magesekken er blitt dratt ut, og er det største. Det var tre eller fire stifter der, jeg er ikke helt sikker, jeg likte ikke å se på det. Det var litt gult og blått rundt dette såret, så det er nok der mest av julingen har foregått.
Det var en lettelse å få på bandasjene igjen! Kan ikke tro stiftene skal ut om bare en uke, hva om alt går i oppløsning og innvollene mine ramler ut?! ;)

Det blir forresten veldig godt å bli kvitt bandasjene også. Jeg har fått litt utslett her og der av dem, og det klør til tider helt infernalsk!

Apropos ting jeg ubevisst prøver å glemme og fortrenge! Jeg skrev jo en post etter operasjonen om hvordan dagen hadde vært. Jeg bruker alltid å lese poster en ekstra gang etter at jeg har publisert dem, for å sjekke for skrivefeil. Men jeg har ikke klart å gjøre det med den! Jeg ser den ligger der i lista, men jeg får meg ikke til å lese den på nytt. Det var fælt å våkne etter den operasjonen, og jeg er glad jeg fikk skrevet det ned, men jeg vil ikke gjenoppleve det.
Jeg lurer forresten på om det alltid er slik når man får narkose, eller om det er spesielt når det er en operasjon i fordøyelsessystemet. For det frister ikke for gjentagelse!
Jeg innser at jeg trodde delen på sykehuset ville være helt greit. Jeg har kun hatt ett lite inngrep før, uten narkose, og da fikk jeg "likeglad-sprøyte" og hadde virkelig the time of my life. Den sprøyta fikk meg til å kose meg! Jeg følte meg varm og trygg, og verden var lys og vakker. ;)
I følge noen av de andre jeg ble operert samme dag som, så gir de ikke beroligende eller "likeglad" på Aleris, for at man skal komme seg raskere etter operasjonen, og det høres jo fornuftig ut. Opp og gå og drikke for å få i gang systemet heller enn å ha en behagelig euforisk rus. ;) Men fysj, det var ikke noe moro...

Jeg har fortsatt denne merkelige sulten, men den virker litt roligere siden jeg kom hjem (og har spist bedre?).

Å få i seg proteiner er overraskende vanskelig!!! Pulveret er ikke så diskret som jeg håpte på på forhånd. Og hvis jeg har ett egg i 1 dl suppe, så er ikke suppa flytende lengre. Hvis man har to spiseskjeer MagerOst i 1 dl suppe, så blir den suppa utrolig mektig. Så siden mengdene blir så små, så må mengden som tilsettes justeres ned også. Proteindrikker blir jeg kvalm og dårlig av. Osv.
Om jeg ikke klarer 60 g protein nå i starten, så er det selvsagt dumt. Men går det ikke, så går det ikke. Og så lenge jeg fortsetter å ha fokus på det, slik at det blir bedre når jeg begynner med mos og ordentlig mat, så skal jeg nok klare å både bevare og bygge litt muskler vil jeg tro. :)

Mengder jeg har fått i meg den siste uka: 20-35 g protein, 250-500 kalorier og 15-18 dl væske per dag.

Innveiing: 1 uke postop

Mitt utgangspunkt

1,58 m høy.

Vekt ved konsultasjonen var 102,0 kg, som ga 40,9 i BMI.

Innveiing

Uke Dato	Vekt	BMI	Bryst	Midje (smaleste)	Mage (navle)	Overarm	Rumpe	Lår
Start 21/6-15	98,1	39,3	122	105	128	35	128	73
1 uke 29/6-15	95,6	38,3	-	-	-	-	-	-

Fornøyd med sist uke

Gåtur: Jeg har gått hver dag.
Styrketrening: N/A
Vann/væske: Har fått i meg minst 1,5 liter væske hver dag etter operasjonen.
Vitaminer: Har tatt Fragmin-sprøyte (bare to igjen, jippi!) og Somac (mot magesår) hver morgen! Starter med multivitaminer og kalsium (som jeg hadde litt mangel av) neste uke.
Snacks: Jeg har fortsatt ikke spist godteri eller junk-food i hele juni! :)

Misfornøyd med sist uke

Proteiner: Har ikke fått i meg nok proteiner. Målet er 60, jeg har klart 20-40.
Hodet: Hodet mitt tar helt av! Alle mulige slags frykter og redsler har kommet fram i løpet av de siste dagene. Mulig jeg må skrive en egen post om det.

Tredje dag på flytende...

Og jeg er drittlei allerede?!?

Godt jobba, Silje. Du holdt ut hele to og en halv dager!

Jeg er fortsatt stuck på hotell i Oslo, og har fått Rett i Koppen, proteinpulver og Yoplait-yoghurt i vrangstrupen noe skikkelig. I morgen reiser jeg hjem og kan forhåpentligvis finne noe bedre å spise/drikke, men jeg frykter at alle de fine suppene jeg lagde før operasjonen vil bli skjært over samme Rett i Koppen-kammen av den strenge apetitten.

Nå er det flere underliggende problemer her. Jeg er kvalm mye av tida og har ikke lyst på noenting. Jeg spiste nudelsuppe uten nudler, det smakte høgg, og jeg klarer ikke tenke på den uten å bli dårlig. Proteinpulver sucks. Yoplait-yoghurt er rett og slett ikke godt. Osv osv... Men at jeg skulle vare så kort var en overraskelse. Jeg som var så selvgod på vektoperasjon.no; "Jeg gleder meg litt til flytende, det blir liksom noe helt annet." *uskyldig-dådyr-idiot-fnis* ARRGGH!

Når jeg kommer hjem blir det bare smoothies og havrevelling. I to uker. Oh no.

Formen er fin da, bortsett fra magerumlingen og litt kvalme. Og at jeg fryser.

Er jeg sulten?

Det er to dager siden operasjonen. Det går ganske greit. Jeg har gått flere småturer, og har vært og handlet et par ganger. Jeg går veldig rolig, siden jeg kjenner hvert steg i magen. Og jeg tar meg selv i ønske at jeg hadde en polstret rustning; jeg er så redd for at noe skal komme borti magen min!

Jeg kjenner litt smerte cirka bak bandasje nummer to fra venstre. (Har fem bandasjer jevnt fordelt over magen.) Jeg tror det er der magesekken befinner seg. Det er ikke sterkt, mer litt svak murring, og av og til kjennes det ut som "sting i sida".

En annen ting som er veldig rart, og helt ærlig litt irriterende, er at jeg kjennes sulten hele tida! Men jeg er ikke sikker på om denne sulten er på rett sted, fysisk. Det bobler, knurrer og rumler, og det kjennes virkelig ut som det jeg kjenner som sult, men det er midt på magen, cirka i navlehøyde og litt lavere. Det var denne følelsen jeg holdt på å bli gal av på 1000 kcal-kuren, så at den fortsatt er her er litt skuffende. Og skremmende. Hva betyr det?

Jeg skal innom Aleris i morgen for en kort prat med kirurgen før jeg kan forlate byen, så skal nevne det da. Mulig det er noe annet som skjer, som jeg forveksler med sult. Jeg fant denne artikkelen på Dagbladet, og siden jeg tidligere har hatt mistanke om at jeg har irritabel tarm, så kan det stemme ganske godt. Jeg håper likevel det kommer til å gå over. :-/

Ellers har jeg vært flink jente og satt blodfortynnende sprøyte og tatt magesårforebyggende tablett i dag. I tillegg har jeg ringt fastlegen og bestilt time for å fjerne stiftene. Det gleder jeg meg egentlig til, kanskje jeg vil føle meg litt mindre skrøpelig og nyoperert når jeg får dem ut!

Jeg er i live!

I går var operasjonsdagen.

Jeg skulle møte på Aleris klokka 7:15. Livredd for å forsove meg, våknet jeg først kvart på fire, så klokka fem. Halv seks ga jeg opp og gikk i dusjen. Siste måltid og drikke dagen i forveien var henholdsvis klokka 17 og 21, så jeg var glad jeg hadde fått et tidlig tidspunkt. Altfor tidlig ute gikk jeg så til sykehuset, så jeg endte opp med å tilbringe en halvtime på venterommet.

Jeg ble vist til et rom og fikk utdelt en papirbukse og en sykehusskjorte som jeg skulle bytte til. En anestesilege kom innom og festet en veneflon på den ene hånda mi, og ga meg deretter forebyggende antibiotika gjennom den.

En liten stund senere kom kirurgene og hentet meg, og vi gikk sammen til operasjonssalen. Jeg klatret elegant (not) opp på operasjonsbordet. Og jeg glemte vel å si det, men nå var jeg blitt så nervøs at jeg var vettskremt. Så jeg begynte selvsagt å gråte. Anestesilegen prøvde å oppmuntre meg, og snakket om det fine eventyret jeg ville få i narkosen. Beina og armene mine ble festet ut til sidene, en sykepleier vasket magen min med jod (slik at magen ble helt gul), og jeg gråt og gråt. Jeg fikk surstoffmaske, men begynte å hyperventilere pga at jeg gråt og at det er tyngre å puste med en slik maske på. Så forsvant jeg.

Da jeg våknet, gråt jeg fortsatt. Men uten tårer og uten lyd. Jeg følte meg helt forferdelig, og husker jeg spurte "gikk det bra?". Jeg var fryktelig dårlig. Veldig veldig svimmel, på en fryktelig ubehagelig måte. Og veldig tørr i munnen. Kvalm. Noen spurte om jeg ville snu meg, om jeg ville sitte opp, om jeg ville drikke, om de skulle åpne vinduet, om ditt og om datt. Jeg måtte bare svare nei på alt. Jeg har aldri følt meg så dårlig, og jeg angret noe inni helvete. Blodtrykket mitt hadde visst vært nede på 95 over -- hmm, sorry husker ikke. Veldig lavt iallfall, så det var nok derfor jeg var så dårlig. Jeg klarte å drikke en slurk vann og snu meg over på sida, og så var de to timene på oppvåkningen over. Vanligvis går pasientene selv tilbake til rommet sitt fra oppvåkningsrommet, men jeg var ikke i stand til det i hele tatt. Så de trillet meg. Jeg husker jeg pep "ikke kjør fort", for jeg ville ikke bli enda mer svimmel.

Tilbake på rommet fortsatte de å gi meg intravenøst pga blodtrykket. Jeg fikk til å snu meg til andre sida. Jeg lot etterhvert noen åpne vinduet. Jeg fikk drukket enda litt mer vann. Jeg satte meg forsiktig opp, med hjelp av verdens skjønneste sykepleier. Hun støttet meg slik at jeg fikk gått på do. Speilbildet som sløvt stirret tilbake på meg var helt gråbleikt. Jeg sov masse, drakk lite, men litt nå og da iallfall. For hver gang jeg våknet følte jeg meg et lite hakk bedre. For så å føle meg totalt dritt nå og da. Første gang jeg var oppe og gikk på egenhånd var i totida tror jeg, så 6 timer etter operasjonen. Litt før fire spurte jeg om mer smertestillende, men den (nye) sykepleieren mente jeg burde prøve å holde ut. Men det viste seg at jeg skulle ha smertestillende klokka fire ifølge programmet, så da fikk jeg uansett. Denne sykepleieren var litt mer bestemt på at jeg ikke skulle sove så mye, og jeg var veldig takknemlig inni meg for at jeg hadde den andre sykepleieren da jeg var kjempedårlig. Disse smertestillende var i tablettform, og jeg var litt nervøs for hvordan det skulle gå, men det gikk kjempefint. En og en tablett med en bitteliten sup vann, gikk helt greit.

Ene gangen jeg skulle drikke vann, 5 små slurker, ble jeg dårlig. Jeg ble kjempekvalm, fikk masse spytt i munnen og brakk meg. Livredd for at jeg skulle rive opp hele magen prøvde jeg å mane meg selv til å slutte å være kvalm. Brakk meg 3-4 ganger, men så gikk det heldigvis over. Jeg fant sykepleieren min og fikk spurt om det kunne være farlig. Det var det ikke, men jeg burde likevel ikke framprovosere brekninger. "Ingen fare for det!"

Fra sekstiden, 10 timer etter operasjonen, var jeg egentlig i god form. Jeg gikk rundt i gangene, snakket med andre pasienter, drakk vann, pustet i fløyta og surfet på mobilen. Fingrene mine hovnet opp ganske mye, men det var visstnok pga all intravenøsen. Utpå kvelden kom sykepleieren med en sprøyte med blodfortynnende. Hun tok tak i litt av magefettet mitt, og dyttet den lille korte sprøyta inn. Det var ikke noe særlig vondt, men selve injeksjonen svei litt.

I titida fant jeg ut at jeg ville legge meg, så jeg pusset tennene forsiktig og la meg på senga og leste litt. Nattsykepleieren kom innom med smertestillende, og spurte om jeg ville ha noe å sove på. Jeg måtte bare innrømme at jeg aldri har prøvd sovetabletter, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Hun sa da at hun anbefalte meg å ta dem, for da ville jeg få sovne lett. Jeg takket fint, og en halvtime senere var jeg i drømmeland.

Da jeg våknet i morges følte jeg meg fryktelig fornøyd med å ha fått en god natts søvn. Det er ikke så ille å bli vekket halv syv når man legger seg halv 11. :) Jeg kjenner nå at jeg gleder meg til det blir leggetid igjen. Soving er virkelig noe jeg liker, og det er spesielt godt når man blir bedre og bedre for hver gang man sover!

Dagens to første utfordringer var å dusje og å spise/drikke mat. Begge deler gikk fint, og den havrevellingen var faktisk ganske god! Så nå har jeg bedt samboeren hjemme om kjøpe inn havregryn. Litt variasjon i kosten må jo bare være bra.

På morgenen ankom det nye pasienter, og jeg grøsset når jeg tenkte på hva de hadde i vente. Burde jeg fortelle dem at de burde løpe og aldri se seg tilbake? Jeg bestemte meg for å la det være. De ville få noen røffe timer, men de vil nok føle at det var verdt det etterhvert.

Etter frokost fikk vi litt opplæring i flytende kost, og deretter ble vi skrevet ut av den ene kirurgen. Vi fikk også svar på prøveresultatene fra mandag, og jeg fikk beskjed om å ta kalsiumtilskudd. Ikke overraskende egentlig, jeg bruker ikke få i meg noe særlig med melkeprodukter.

Jeg var i såpass god form at jeg gikk fra sykehuset til hotellet, og jeg har til og med vært en tur på butikken etter det igjen.

Så langt i dag har jeg spist
- Havrevelling
- Kremet Kyllingsuppe (Rett i Koppen). Nam!
- Fruktsmoothie med Protifar proteinpulver. Fysj og æsj så ekkelt.
- Yoplait-yoghurt med sitron og ekstra protein

Og jeg har drukket ganske bra også. Det tar utrolig mye tid med denne spisingen og drikkingen, men det visste jeg jo på forhånd. Jeg klarte vel ikke helt å forestille meg selv hvordan det kom til å bli, jeg så for meg at jeg ville måtte bremse meg selv. Men når man har en teskje og så ikke tør å fylle den mer enn maks 1/4, så sier det seg selv at det tar tid. :)

Dagen før - 1 dag til operasjonen

Jeg hadde min første konsultasjon hos Aleris per telefon siden jeg bor langt unna Oslo. I dag skulle jeg derfor på informasjonsmøte. Hodet mitt er litt kaos, og jeg er veldig nervøs, så jeg tenkte jeg ville sortere hva som har skjedd, uten å utdype så veldig mye.

• Blodprøver.
• Samtale med en anestesilege.
• Felles Informasjonsmøte, hvor kirurg, ernæringsfysiolog og sykepleier underviste.
• Samtale med sykepleier, som sjekket blodtrykk, vekt og kroppssammensetning.
• Samtale med den ene kirurgen (ikke en av dem som skal operere meg). Veldig kort, siden jeg allerede hadde snakket med en kirurg på telefonen.

Positiv overraskelse:
Pratet med og ble litt kjent med flere koselige mennesker som også skal opereres i morgen. :)

Negativ "overraskelse":
Det var ingen tvil om at kirurgen som underviste i informasjonsmøtet mente Gastric Bypass var den beste operasjonen, med best nedgang og best resultat på lang sikt. Jeg vet jo at GBP blir sett på som "gullstandarden" hos flere sykehus, og ingenting av dette var egentlig nytt eller overraskende, men jeg ble faktisk litt vaklende i min beslutning av hans overbevisning! Det har gått over igjen nå. Sleeve blir bra!

Ellers lærte jeg vel egentlig ikke noe nytt i dag, siden jeg har satt meg veldig godt inn i alt på forhånd.

Dette blir det siste jeg skriver på noen dager. Jeg skal nå gå og tygge mitt siste måltid på en stund. Kvelden blir brukt på Netflix. Så må jeg dusje både i kveld og supertidlig i morgen, før jeg går bort til sykehuset og legger meg inn...

Kryss fingrene for meg!

Startvekt! - 2 dager til operasjonen

Jeg setter Startvekt i dag, selv om det er 2 dager til operasjonen. Dette fordi jeg vil bruke min egen badevekt etterhvert. Videre kommer jeg til å ha fast veiedag på mandag, fordi det er slik jeg har gjort det i mange år allerede. Huff, for et rot. ;) Men i den store sammenheng får jeg sett like bra hva som har skjedd på 52 uker selv om jeg ikke henger meg opp i om det er 363 eller 364 dager som er gått.

BMI

Fedme III: 40 -
Fedme II: 35 - 39,9
Fedme I: 30 - 34,9
Overvektig: 25- 29,9
Normal: 18,5 - 24,9
Undervektig: < 18,5

Mitt utgangspunkt

1,58 m høy.

Vekt ved konsultasjonen for 3 uker siden var 102,0 kg, som ga 40,9 i BMI.

Uke Dato	Vekt	BMI	Bryst	Midje (smaleste)	Mage (navle)	Overarm	Rumpe	Lår
Uke 0 21/6-15	98,1	39,3	122	105	128	35	128	73

Jeg bruker stort sett XL i klær. 85G i BH.

Fornøyd med sist uke

Gåtur: Jeg har gått eller svømt hver dag.
Styrketrening: To ganger i løpet av den siste uka har jeg gjort noen styrkeøvelser etter gåturen.
Vann/væske: N/A
Proteiner: N/A
Vitaminer: N/A
Snacks: Jeg har ikke spist godteri eller junk-food i hele juni!

16 dl suppe! Neste stopp fryseren!

Misfornøyd med sist uke

Senebetennelse i ankelen.
Så - Inni - Hampen - Sulten!

Skremmende faktabaserte tanker om manglende kontroll - fortsatt 3 dager til operasjonen

Hvordan jeg tror at noen aspekter ved overvekt fungerer sånn litt forenklet teknisk sett

En av grunnene til at så mange av oss overvektige mennesker har problemer med å holde vekta nede under/etter en slankekur, er at kroppen vår vet hvor tunge vi har vært, og ønsker å holde oss der. Dette blir veldig forenklet, og jeg skal ikke skryte på meg noen enorm biologisk kunnskap her, men... Denne mekanismen er det ett eller flere hormoner som styrer. Hormon X (liposin? Eller var det leptin?) vet hvor mye fett vi har lagret. Når vi mister fett, sender den signaler om trusselen videre i kroppen, deriblant til hormon Y (ghrelin). Hormon Y fins/produseres i magesekken, og lager sultfølelse. I denne hungersnøden vil det så produseres mye mer ghrelin, som igjen gir UlveHunger. Ved Gastric Sleeve og Gastric Bypass fjernes veldig mye av dette hormonet sammen med magesekken, slik at man slipper denne sulten i noen måneder.
"Fett er bra! Hvis det kommer en lang periode med hungersnød, så har vi noe å tære på!"

Kroppen har mange slike smarte funksjoner, som egentlig er ment til å hjelpe oss. En annen smart mekanisme er "sparebluss"-mekanismen. Hvis man får i seg veldig lavt kaloriinnhold over Z tid, vil kroppen skru ned forbrenningen/metabolismen.
"Det er lite mat, vi må spare! Bruk energi kun på det mest nødvendige!"

Kroppen jobber så hardt for å holde idealvekten, at man har litt å gå på i forhold til kaloriinntak. Hvis hvileforbrenningen min som jeg regner ut f.eks. er på 1800 kcal, så vil kroppen min holde vekta mi stabil selv om jeg spiser 1700 kcal hver dag. Og det samme med 1900 kcal. Den liker å holde seg stabil, og den gir oss litt å gå på. Og nå skal jeg motsi meg selv med en gang. Ettersom vi blir eldre, går hvileforbrenningen ned. Det er derfor veldig vanlig å legge på seg rundt 10 kilo fra man er 30 til man blir 60, til og med for dem uten våre overvektsproblemer.

Noen mennesker som er undervektige eller som gjerne vil legge på seg litt, kan også støte på problemer med disse hormonene. Et hormon, jeg tror det er leptin, stopper dem fra å gå opp i vekt; det skrur opp forbrenningen når de spiser mer. En frustrerende situasjon for dem, og roten til "de kan spise hva de vil jo!". Vi overvektige har lav leptinproduksjon, og har derfor kun det motsatte problemet.

Det jeg har hørt, er at kroppen trenger 1 år på seg for å glemme denne "idealvekten". Så, hvis man klarer å gå ned, og holde seg der i 1 år, så vil kroppen hjelpe til og balansere den nye vekten.

Nå, over til det skumle... Når man blir operert med GS eller GBP, kastes den gamle idealvekten overbord. Ok, nei, det var ikke det som var skummelt. Det kommer nå: En ny idealvekt settes. En eller annen gang settes det en ny idealvekt; om det er rett etter operasjonen, 3 måneder etter, 6 måneder, 12 måneder, eller 18 måneder, det vet jeg ikke! Men kroppen bestemmer seg for en ny idealvekt, og denne blir da kroppens nye mål å kjempe for med nebb og klør. Og når ghrelinproduksjonen er i drift igjen, så setter UlveHungeren inn hvis man kommer for lavt ned i vekt i forhold til ny "idealvekt"!

Om det er selve operasjonen eller vekt ved ukjent antall måneder som bestemmer den nye "idealvekta" vet jeg ikke.

---

Vektoperasjon.no er full av historier om folk som har vært kjempeflinke og gått ned 100 % av overvekten sin og mer. Men man finner også mange historier om dem som også har vært kjempeflinke, men som ikke kommer så langt som de vil. Begge grupper gjør alt de skal; de drikker vann, de spiser nok, de spiser ikke for mye, de får i seg nok proteiner, de tar vitaminene sine, og de trimmer. Og likevel, så er det noen som kommer dit de vil, og andre som stabiliserer seg før de er fornøyde. Og det har rett og slett ikke noe med å være flink, fysiologisk sett har de ikke en sjanse, kroppen deres har funnet en ny idealvekt som den akter å forsvare med alt den har!

Dette skremmer meg for å være helt ærlig. Hva om jeg betaler 98.000 kroner for å gå ned bare 20 kilo istedenfor de 40 jeg vil? Hva om jeg er kjempeflink hele tiden, i to fulle år, og likevel går det ikke? I tillegg til å være trist over det selv, så vil det ikke føles særlig greit overfor dem som vet jeg har operert meg. De vet ikke alt om disse fysiologiske årsakene og hormoner som gjør som de vil. Vil de tvile på at jeg er flink nok, og ta det som et tegn på at det var viljestyrken min som var problemet hele tida?

Ok, ok... Det er lørdagskveld, og jeg vil ikke ende denne posten som en slags dommedagsprofet. Så jeg klasker en hanske over trynet til Grublende Meg, og roper: Hva om det går kjempebra? Kan du takle det?! :-)

Verktøy: Model My Diet - 3 dager til operasjonen

Det er tre dager til operasjonen min, og jeg er helt ærlig ganske opphengt! Jeg planlegger hvordan jeg skal spise på turen til Oslo, både før og etter operasjonen. Jeg planlegger å gå rolige turer, men har også med Netflix på laptopen i tilfelle jeg ikke er i form. Jeg prøver å finne ut hva jeg kan forvente om et halvt år, om et år, om det er noen måte jeg kan påvirke resultatet, jeg sjekker vektnedgangslogger på www.vektoperasjon.no, stålsetter meg med "worst case scenario", og svever avgårde på rosa skyer og drømmer om et liv under 60 kg.

Midt i en av disse endeløse dagdrømmene kom jeg på noe som jeg snublet over for ca 10 år siden, som het "Virtual Model". Dette verktøyet lot meg lage en virtuell versjon av meg selv, og så kunne jeg prøve klær på denne kopien på nettbutikken til H&M osv. Jeg kjøpte aldri noen klær husker jeg, men jeg lekte meg isteden med å lage tynnere versjoner av meg selv.

Jeg fikk lyst til å se om Virtual Model fortsatt finnes, og satte i gang med å google. Ganske raskt kom jeg inn på en side som het Model My Diet, som lar folk gjøre akkurat det jeg prøvde å få til for 10 år siden; man lager en kopi av seg selv slik en ser ut nå ved å putte inn høyde, vekt, kroppfasong osv, og så lager man en målversjon også, ved å putte inn målvekt. Så dukker de opp side om side, 100 kilos versjonen og 58 kilos versjonen.









Virkeligheten er litt annerledes selvsagt. Det er ingen bulker, valker, ujevnheter, strekkmerker og løs hud på disse virtuelle modellene. Men det er uansett moro å leke med. :)

Påleggsliste - 4 dager til operasjonen

Som nordmenn flest, spiser jeg en god del knekkebrød og brød med pålegg. Jeg fant ut at det ville være nyttig å gå over påleggene jeg vanligvis bruker, for å se hva jeg må endre etter operasjonen.

Regelen satt av Aleris er at matvarer bør inneholde maks 10 % sukker og 10 % fett. Unntaket er for ost, som kan inneholde 17 % fett.

Pålegg som jeg ofte spiser nå:

Pålegg	Alternativ eller kommentar
Tine Kremost m/Pepper 27 g fett, 3 g sukker, 6 g protein	Utgår. Evt en sjelden gang.
Tine Fløtemysost 27 g fett, 33 g sukker, 11 g protein	Utgår. Alternativ: Prim Lettere
Kavli Skinkeost 16 g fett, 0 g sukker, 16 g protein	Alternativ: MagerOst Skinke og MagerOst Kylling
HaPå 6 g fett, 58 g sukker, 7 g protein	Utgår. Evt en sjelden gang.
Synnøve Norsk Gulost 26 g fett, 0 g sukker, 26 g protein	Alternativ: Lettere hvitost
TINE Gräddost 38 g fett, 0 g sukker, 19 g protein	Utgår. Evt en sjelden gang.
Italiensk Salat m/kjøtt 31 g fett, 4 g sukker, 1 g protein	Utgår. Evt en sjelden gang.
Kokt Skinke 3 g fett, 0 g sukker, 19 g protein Roastbiff 2 g fett, 0 g sukker, 24 g protein	Helt topp! Prøv også kalkun- og kyllingpålegg.
Lettmajones 41 g fett, 2 g sukker, 1 g protein Ekte majones 80 g fett, 2 g sukker, 1 g protein	Utgår. Evt en sjelden gang.
Nugatti 28 g fett, 62 g sukker, 4 g protein	Utgår. Evt en sjelden gang.
Gullsalami 40 g fett, 0 g sukker, 20 g protein	Alternativ: Go' og Mager Salami
Leverpostei 24 g fett, maks 4 g sukker, 10 g protein	Alternativ: Magerpostei
Makrell i Tomat 19 g fett, 4 g sukker, 12 g protein	Til tross for mye fett, blir makrell i tomat anbefalt.
Kaviar 39 g fett, 12 g sukker, 8 g protein	Utgår. Evt en sjelden gang.
Egg 11 g fett, 1 g sukker, 13 g protein	Bittelitt over grensen på fettinnhold, men er på listen over anbefalt mat.
Bacon 27 g fett, 1 g sukker, 14 g protein	Utgår. Evt en sjelden gang. Alternativ: Bruk skinke istedenfor bacon sammen med egg!

Oi... Her var det en del som må ut! Men nå skal jeg ikke henge meg for mye opp i hva jeg ikke kan. Jeg tror det kan gå helt fint med disse påleggene hjemme. Og hvis jeg reiser bort en sjelden gang der utvalget er litt vanskeligere, så er det tross alt ikke så farlig om jeg får i meg litt vanlig leverpostei! Så lenge "sjelden" aldri forvandles til "hele tiden" iallfall! :)

Flytende Planlegging - 5 dager til operasjonen

Husk 10 %-regelen! Mindre enn 10 % fett og mindre enn 10 % sukker.

• Yoghurt: Yoplait, Tine, Biola
• Suppe
• Rett i Koppen-suppe
• Proteindrikk
• Skyr drikke
• Smoothies
• YT Restitusjonsdrikk, Drikkeyoghurt, Smoothie
• Melk

Tilsett ekstra protein! Mos inn med stavmikser:

• Egg
• Magert kjøttpålegg (kokt skinke, kylling/kalkun, mager salami)
• Kesam
• Cottage Cheese
• Magerost

Platå Sjekkliste - 6 dager til operasjonen

I dag kom jeg over en podcast som diskuterte emnet med vekt-platåer både under vanlig slanking og etter operasjon. Det viktigste poenget var at platåer skjer med de fleste. Så ikke frik ut! Et annet poeng var å skille mellom at vekta står stille på vei ned, og når vekta står stille fordi man har nådd idealvekta som kroppen har bestemt seg for. Hvordan man skiller den ene fra den andre er jeg ikke helt sikker på, men jeg satser på at jeg lærer mer etterhvert.

Jeg bestemte meg for å ta noen notater, det kan sikkert være greit å ha noen praktisk tips klare for når det skjer meg om x måneder. :)

Hva er et vekt-/slankeplatå?

Når man gjør alt det rette, men vekta likevel står stille i 2-3 uker.

Er det kortere enn et par uker, så er det ikke et platå, men at kroppen driver og justerer seg, henter seg inn. Man krymper i centimeter. :)

Kommer man til et platå, så må man fortsette å stå på, og jobbe seg gjennom det. I tidligere forsøk på å gå ned i vekt, har jeg kanskje gitt meg her. Men ikke denne gang! Jeg må være sta! Det er tross alt snakk om 98.000 kroner her!

Det kan være greit å gå over vanene sine når man når et slikt platå.

Sjekkliste

1. Drikker du nok vann?
   Minst 1,5 liter! Ekstra hvis man trener.
2. Får du i deg nok proteiner?
   60-80 gram per dag!
3. Trener du?
   Å trene, i seg selv, øker metabolismen/forbrenningen. I tillegg øker man hvileforbrenningen når man har mer muskler.
4. Trener du variert?
   Kroppen kan bli vant til treningen hvis treningen er den samme over lang tid. Å endre treningen innimellom kan være lurt. Enten endre øvelser i styrkeprogrammet, eller å gjøre noe med høyere intensitet nå og da når man trener utholdenhet, f.eks. intervalltrening.
5. Trener du for mye?
   Hvis du trener altfor mye, så kan du trigge stresshormonet kortisol. Stress kan motvirke vekttap.
6. Er du mye stresset?
   Jobbstress, familiestress osv. Igjen, stress kan motvirke vekttap.
7. Får du i deg for lite eller for mye kalorier?
   Den første perioden, de første 6 månedene, etter en operasjon ligger man kanskje på 700 kalorier per dag. Noen lavere og noen høyere, og alt antageligvis helt greit. Men etterhvert er målet å få i seg minst 1000 for at kroppen ikke skal tro at man sulter. På den andre siden har jeg lest at man bør innstille seg på maks 1200, så da gjelder det å finne en balanse på 1000-1200 i gjennomsnitt.
8. Får du i deg for mye sukker eller fett?
   Sjekk at du holder deg under 10 %-grensene.
9. Koffein og/eller søtstoff
   Noen blir stresset av koffein, se over. Søtstoff kan få en til å få lyst på mer søtt, og det kan øke insulinnivået. Hvis alt annet gjøres riktig, så kan det være en ide å teste ut uten koffein eller søtstoff for en periode.

Gjør man alt rett, så er det bare å fortsette det man gjør. Det kommer til å løsne!

Tanker om Pupper - 7 dager til operasjonen

Pupper... Pupper er snodige. De er bygd opp av fett og melkekjertler, og vi har primært fått dem for å kunne gi eventuelle barn melk.

Jeg gråt mye da jeg begynte å få mine pupper som 11-åring. De var kjempevonde (!), de ga meg en type oppmerksomhet som jeg absolutt ikke var interessert i, og jeg var den første i klassen til å få dem. Jeg følte meg komplett alene, urettferdig behandlet, og tryglet høyere makter om å ta dem bort.

5 år senere var jeg blitt vant til dem, og syntes faktisk de var ganske greie. De var passe store, faste og fine. Slik holdt de seg i ti år. Ti fine år fikk jeg med dem, før det igjen ble bare sorgen.

Jeg la på meg. Masse. Og det gjorde de også. Det var først da jeg skjønte hvorfor noen kaller dem for "brød". "Små, faste, fine" ble til to gedigne loffer som tungt eltet seg utover. De ble større og større, og etterhvert som de vokste begynte jammen tyngdekraften å slite i dem også. Puppene, som hadde nytt oppmerksomheten i flere år, ville nå bare gjemme seg. Men nå var det for sent! Man kan kanskje gjemme pupper, men det er bare å glemme å gjemme brød.

Nå kommer det en ny tid for puppene. De skal slanke seg. Jeg er temmelig sikker på at vi fortsatt vil ha et anstrengt forhold noen år. Jeg kommer til å behandle dem dårlig; jeg kommer til å trykke dem opp/ned/inn og dytte på dem slik at de ser representable ut med klær. Og jeg kommer til å riste på hodet over dem når vi er uten klær. De kommer nok bare til å henge der og late som ingenting. Så ille det enn høres ut, så tror jeg likevel ikke at forholdet kan bli verre enn det er nå.

Om noen år vil de kanskje gjøre nytte for seg som melkefabrikk, og da vil jeg kanskje like dem godt og være stolte over hvor mirakuløse de er!

Og noen år etter det igjen, så besøker vi kanskje legen vi tre (høyre, venstre og jeg), og så ser vi om vi kan forminske litt her, heise opp litt der, og så får de en ny sjanse, akkurat slik som meg. Det tror jeg blir fint. Da blir vi nok bestevenner igjen!

"Før"-bilder :'-( - fortsatt 8 dager til operasjonen

Jeg bestemte meg for å ta målebandet fatt i dag, og finne ut hvordan det står til. Jeg kommer til å veie inn "startvekta" på søndag før jeg reiser til Oslo, men jeg tenkte som så at målene ville nok ikke endre seg mye, så jeg kunne få det unna allerede nå. Jeg har plottet tallene inn i bloggposten som jeg kommer til å poste på søndag.

Og så fant jeg ut at jeg ville ta "før"-bilde. Greit å ha i ettertid, som en visuell påminnelse om hvor galt det var.

Dette føles HELT for jævlig. :'-(

Hva jeg gleder meg til! - 8 dager til operasjonen

Jeg får mine daglige doser med trim til tross for senebetennelsen i ankelen. Bare jeg går litt roligere, og holder meg til 10-15 minutter, så går det greit. Så får jeg heller gå 2-3 småturer istedenfor den ene "lange". Kommer til å øke på mengden etterhvert når jeg er sikker på at betennelsen er borte. Må tydeligvis innfinne meg i at ville sprell, som plutselige 1 times gåturer, ikke er for folk midt i 30-årene!

Jeg har nå snakket med alle i familien som jeg hadde tenkt å fortelle om operasjonen. Ingen var negative eller skeptiske, og jeg svarte så godt jeg kunne på alle spørsmål. Føles godt å ha det overstått, og er ikke helt sikker på hvilke reaksjoner jeg forventet egentlig. Det føles litt skremmende at ingen sa "Neimen, hvorfor skal DU det?", men det er litt teit at jeg syns det også. Som om overvekten kun var synlig for meg selv? Når jeg møter dem i jula vil jeg forhåpentligvis ha forandret meg en god del fra slik jeg er nå, og jeg håper at jeg da er 20+ kilo lettere.

Bestemte meg for å lage en liste over hva jeg gleder meg til med å bli tynnere.

Dongeribukser!

Mørkeblå dongeribukser med sleng eller bootcut... Dååån. Vel, det var slik de så ut da jeg brukte dem sist! Hva mener du med "de skal være tettsittende hele veien nå"? ;)

Topper

Topper som ikke er kjempestore svarte T-skjorter med trykk på. Mange folk klarer å holde seg selv presentable til og med når de er overvektige, men det gjelder ikke meg. Å kjøpe klær bare fordi de passer, og ikke fordi de er fine, er veldig uinspirerende. Og helt ærlig, så har jeg ikke sett noe poeng med å ordne eller pynte meg i hele tatt de siste årene.

Høyhælte sko

Jeg er 1,58 høy. Tror ikke jeg trenger å si mer? :) 

Reise og opplevelser

Å ta stor plass og å bli varm eller svett av nesten ingenting gjør noe med eventyrlysten! Jeg vil se mer av verden, og jeg vil gjerne også reise tilbake til noen av de stedene jeg allerede har opplevd. Jeg vil gå i fjellene, svømme i innsjøene, besøke landemerker.

Leke med nieser, nevøer, hunder og katter

Løpe, krype, løfte, le. Alt burde bli lettere. :)

Å føle seg sexy!

Dessverre er det slik at partner kan si at man er attraktiv tusen ganger, men inntil man tror på det selv, så nytter det ikke. Innser at jeg antageligvis vil føle meg fæl uten klær når hud og andre ting begynner å henge. Men hvis jeg føler meg bedre med klær på, så er det uansett et steg i riktig retning.

Å bli sosial igjen

Jeg savner å ha venner å prate med og henge med så mye!

Å godta fotografering

Det fins nesten ingen bilder av meg fra de siste 5-10 årene. Nå har jeg egentlig aldri likt å bli tatt bilde av, men det er jo litt trist også, at jeg ikke er med på bilder i hele tatt. Som om det ikke fins bevis for at jeg har vært med på noenting. Som en slags hemmelig spion, men 1000 hakk mindre tøft. "Jeg var der og der, men jeg stakk da de tok bilder." :-/

Ryggsmerter

Jeg håper på at ryggsmertene mine vil bli mindre, eller kanskje til og med forsvinne helt hvis det blir lettere å bære på meg selv.

Å reise til hjembyen

Jeg gleder meg til å reise hjem i ferier og til gjenforeningsfester med klassen, og ikke være livredd for å møte noen jeg kjente før. Det føltes veldig sårt å si til familien at dette er en stor grunn til at jeg ikke har vært på besøk så mye...

Vekta har fått stoppe meg lenge nok nå. Det er på tide å ta makta tilbake!

Dongeribukse! Og watillaen Wonkers.

At det går an... Senebetennelse?! - 9 dager til operasjonen

Jeg har forberedt meg selv og kroppen min til operasjonen i hele juni.

Først var det godteri. Jeg har vært skikkelig hekta på ostepop de siste par månedene, for ikke å snakke om den vanlige sjokoladen... 1.juni var første godterifrie dag. Det vil si, 30.mai var siste godteri på en god stund, iallfall inntil jeg har bestemt meg for hvordan jeg skal håndtere det i ettertid.

Så var det kostholdet. Jeg har prøvd å holde igjen litt hele måneden, og for 5 dager siden startet jeg på 1000 kcal-dietten. Det går forsåvidt greit, men jeg er så utrolig sulten hele tiden. Jeg holder ut, og vet at om bare 9 dager frem i tid vil dette med fysisk sult oppleves veldig annerledes.

Så var det å bli litt mer hverdagsaktiv. Fra før av går jeg litt småturer nå og da, svømmer et par ganger i måneden, og gjør litt styrkeøvelser innimellom. Jeg har to store hobbyer som er veldig stillesittende; dataspill (og alt annet som har med PCen min å gjøre) og tv-serier (og film), så jeg vet det er litt å gå på.
Forrige uke startet jeg å gå minimum 30 minutter tur hver dag. 30 minutter? Ikke noe problem! Men så ble jeg litt ivrig... Og så ble de fleste turene 1-1,5 time isteden. Så en dag da jeg gikk tur, etter bare 500 meter, ble ankelen min forferdelig stiv, og hvert skritt gjorde vondt. Jeg fullførte turen i sneglefart. Neste dag skjedde det samme, og så neste dag, og så i går kveld også! 500 meter går greit, så stivner ankelen og det gjør kjempevondt på utsida nederst på benet. Så jeg googlet det, og jeg har antageligvis senebetennelse pga overbelastning! Jeg må unngå "øvelsen som gjorde vondt" i 1-2 uker, så vil det gå over av seg selv... Arrgggh, så irriterende! Hvem får senebetennelse av å gå småturer?!!

... Denne tjukke slasken. :(

Antibrus-plan - Fortsatt 10 dager til operasjonen

For et par dager siden listet jeg opp hva jeg ser som problematiske matvarer å holde seg unna. Blant dem er brus... Jeg er "helt avhengig" av brus! Jeg drikker ikke kaffe, jeg drikker brus. Jeg elsker cola-smaken og jeg elsker måten kullsyra bobler og danser i munnen min. Det er som en liten fest! Når jeg har holdt meg unna godteri og usunn mat, har brus vært vikar-kosen min.

For cirka fire år siden sluttet jeg å drikke Coca Cola fast. Det sier seg selv at 1,5 liter sukkerholdig brus hver bidige dag ikke er sunt. Jeg og samboeren (som ikke drikker brus) arrangerte så en blind-test på lettbrus, for å komme frem til hva som skulle ta over for den sukkerholdige colaen i livet mitt. Rangeringen ble noe som dette:

1. Coca Cola (jeg tok den med i blind-testen for å bevise noe tror jeg)
2. Tab X-tra
3. Cola Zero
4. Cola Light
5. Pepsi Max (fy f, jeg liker virkelig ikke Pepsi Max)

Så siden dette har jeg drukket Tab X-tra. Innimellom har jeg innvilget meg selv "bonus-cola", altså vanlig cola. Det har vært nære på å skli ut et par ganger, men stort sett har det gått greit. Så kommer bomben for et par måneder siden: Tab X-tra er på vei ut av markedet! Coca Cola Norge sier "ta det med ro, det vil fortsatt være tilgjengelig på 0,5 liters flasker!", men litt internett-søk viser at det er løgn, og eventyret vil være helt over utpå høsten. Fy flate så sur jeg ble!

Så gikk det en faen i meg, i en litt uventet retning! Jeg plukket opp tråden der jeg slapp den for 1 år siden når det gjaldt slankeoperasjon. Nå sier jeg ikke at jeg ikke gjennomførte i fjor fordi jeg ikke taklet å slutte med brus. Og jeg sier heller ikke at jeg tenkte "jaha, får jeg ikke brus, så kan jeg like godt opereres!". Joda, jeg ble ganske så irritert på Coca Cola, og ja, den ultimate hevnen vil være å aldri bruke penger på dem igjen. Men hevnoperasjon? Nei. :) Det er så enkelt at dette minte meg på hva jeg undersøkte i fjor, og det minte meg på at det siste årets anstrengelser for å klare å gå ned i vekt hadde nok en gang feilet.

Så nå har jeg vært på butikken og er i full gang med å teste saft!

Dette er min anti-brus plan!

Hvorfor valgte jeg Sleeve over Bypass? - 10 dager til operasjonen

Dette med slankeoperasjoner har for meg vært en tankeprosess over flere år. Jeg har vurdert det mange ganger, og enten utsatt det eller slått det fra meg av ulike årsaker: Kanskje jeg burde prøve enda en gang selv, de mulige komplikasjonene er kjempeskumle, jeg har ikke råd, det er litt flaut, osv osv. I bunn og grunn vil jeg jo ikke opereres! Eller, det blir nok mer riktig hvis jeg sier; jeg vil jo ikke at det skal stå så ille til med meg at jeg bør opereres. Men det gjør jo det. Og ingenting tyder på at dette er noe jeg kan klare å få bukt med på annen måte.

I fjor vurderte jeg operasjon for første gang skikkelig seriøst, og begynte å lese alt jeg klarte å finne om temaet, og jeg var veldig nær å ta kontakt med et par sykehus. Jeg tenkte da at jeg burde ta Bypass; at jeg var såpass tung at Sleeve ikke ville være nok. Og at jeg ville ta den operasjonen hvor man går ned mest.

Senere har jeg fått inntrykk av at Sleeve er blitt mer og mer vanlig, og at den ikke nødvendigvis gir dårligere resultater.

• Ved Gastric Bypass "tukles" det mer med systemet. Magesekken kobles direkte til tarmen. Jeg liker ikke tanken på denne tuklingen.
  1 minuspoeng til GBP.
• Det er litt større sjanse for komplikasjoner de første dagene etter operasjonen med GBP.
  1 minuspoeng til GBP.
• Med Sleeve kan man egentlig spise normal kost, men må begrense volumet. Dette er både en fordel og en bakdel egentlig. Å spise den maten jeg spiste i fortiden fikk meg hit hvor jeg er nå. Men jeg stoler på at jeg har lært balanse og hva som er fornuftig innen de to "gratis" årene er over.
  1 poeng i pluss og 1 i minus blir 0 poeng til Sleeve.
• Så har man Dumping, som er både en fordel og bakdel ved Bypass. Det kan være et ekstra push med en psykologisk effekt. Negativ forsterking tror jeg man ville sagt i psykologien (jeg tok ett år psykologi på universitetet). Men så er det visstnok fryktelig ubehagelig...
  1 poeng til GBP.
• Ved Sleeve er det sjanse for å utvikle GERD (sure oppstøt, reflux).
  1 minuspoeng til Sleeve.
• Gallestein er en mulighet ved alle slankeoperasjoner.
  1 minuspoeng til begge.
• Større fare for tarmslyng ved GBP.
  1 minuspoeng til GBP.
• Malabsorbsjon. Den tidligere nevnte tuklingen til GBP fører til at man ikke tar opp næring slik man skal. Man må ta veldig mye mer vitaminer og tilskudd ved GBP enn ved Sleeve.
  1 minuspoeng til GBP.
• Legene antar man mister et par BMI-poeng mer med GBP enn med Sleeve.
  1 poeng til GBP.
• Resultat: -2 poeng til Sleeve og -3 poeng til GBP.

Jeg bestemte meg for å be kirurgen fra Aleris om hjelp til å bestemme. Jeg håpet han ville si Sleeve, men samtidig var jeg beredt på å følge hans råd uansett, det er tross alt han som er eksperten, ikke jeg. ;) Kirurgen gikk over min psykiske og fysiske helse, vekt, høyde, mulige arvelige sykdommer, min slankehistorie osv, og kom frem til at begge operasjonene var gode alternativer for meg. Hvis jeg planla å bli gravid, så kunne kanskje Sleeve være enda litt mer greit. Men i bunn og grunn, så var det opp til meg. Så da blir det Sleeve da!

Hvorfor privat? Og hvorfor Aleris? - Fortsatt 11 dager til operasjonen

Jeg valgte å kontakte private sykehus direkte, istedenfor å forsøke via fastlegen og det offentlige. Det er flere grunner til dette, og tankegangen min er/var cirka sånn:

Hvis jeg betaler det selv, så er det virkelig ingen andre som har noe de skulle ha sagt. Jeg "kaster ikke bort noens skattepenger når jeg bare kunne løftet rumpa fra sofaen og spist litt mindre isteden". My money, my business!

Jeg tror jeg ville fått operasjon gjennom det offentlige hvis jeg hadde prøvd. Men jeg har inntrykk av at hvis man går den veien, så må man enten være heldig med at man treffer de rette personene i helsevesenet, eller så må man være forberedt på å være advokat for seg selv. Mitt inntrykk av det offentlige helsevesenet, etter egen og families sykdom eller rop om hjelp, har vært at det kan være veldig tungvint å få ting gjort. Man bør være litt ekspert på forhånd, og man må være sta og bestemt på hva man vil ha. Jeg kan være sta og bestemt, men ikke på egne vegne, og jeg er nok ikke en god advokat for meg selv.

En annen grunn til å velge privat er at man slipper kø. Og, som dame i midten av 30-årene, var fremtidige barn en faktor jeg tok med i vurderingen. Burde jeg få barn først, eller få utført operasjonen først? Når jeg da kan ramse opp 1) det kan hende at min barnløshet er en følge av min overvekt, 2) graviditet kan være en helsemessig større utfordring når man er overvektig, 3) det er større sjanse for å få sunne barn når man ikke er overvektig selv, og 4) operasjoner er risikofylte. Det er litt verre å ta en slik risiko hvis man har en liten knøtt som er avhengig av en. Så da sa det seg selv i hvilken rekkefølge dette burde gjøres i. Og at jeg ikke har all verdens av tid. Dessuten har jeg vurdert for og mot operasjon i flere år, så nå som jeg har bestemt meg, er det greit å få det til når det passer for meg.

---

Jeg kontaktet fire sykehus da jeg hadde bestemt meg for operasjon; tre norske og et utenlandsk. På forhånd hadde jeg veldig godt inntrykk av det utenlandske sykehuset. Det har en super nettside, opplegget deres virker veldig bra, og prisen deres er mye lavere enn i Norge. Hvis det bare var meg som tok avgjørelsen, så hadde jeg nok gått for den.

Men! Jeg hadde samboeren med på råd, og siden man mister rettighetene til erstatning gjennom Norsk Pasienterstatning (NPE) hvis man operer i utlandet, pluss at han mente at operasjon i Norge føltes tryggere, så ble vi enige om det.

Av de norske sykehusene var det to som utfører både Gastric Bypass (GBP) og Gastric Sleeve (GS), mens det tredje primært gjør GS. Siden jeg ikke hadde bestemt meg på forhånd hvilken av operasjonene jeg ville ha, så ble dette også avgjørende; jeg ville ha hjelp til å bestemme hvilken jeg burde ta fra en kirurg som jeg følte hadde god peiling på begge.

Så da stod jeg igjen med de to største aktørene i Norge, og etter å ha lest anbefalinger fra tidligere pasienter og selvskryt på nettsiden deres om at de utfører 75 % av alle slankeoperasjoner i Norge, så ble det Aleris.

Verktøy: Mobil-apper - 11 dager til operasjonen

Jeg er ekstremt glad i å lage oversikter og planer! Lage prosjekter ut av ting. <3 Litt ironisk denne gang, siden en av grunnene til at jeg bestemte meg for operasjon var at jeg var lei av at dette skulle ta opp hver lille del av mitt liv, at det skulle føles ut som om jeg var i Prosjekt Kropp hele tida, uten at det noen gang fungerte! Men det er annerledes denne gangen. Det kommer til å fungere, garantert! Vektnedgangen kommer til å være reell og omfattende, om jeg holder meg til spillereglene. Så da er det moro å ha noen apper for å følge med på utviklingen. :)

MyFitnessPal - Kaloritelling

Denne appen er super, spesielt for de to ukene før operasjonen, hvor jeg skal leve på 1000 kcal per dag. På faste tidspunkt, som jeg bestemmer, minner appen meg på å legge inn måltider. Appen lar meg scanne strekkoden på mat for mer automatisk innlegging. Og den lar meg legge inn mål; f.eks. 1000 kcal per dag eller ønsket vektnedgang.

For tiden etter operasjonen kan den hjelpe meg med å telle proteiner og vannmengde.

Hab It!

Hab It! er en veldig enkel app. Den lar meg sette noen vaner, både gode og dårlige, og hver dag ber den meg svare på om jeg har gjort vanen eller ikke.

Hvis jeg har gjort en god vane, f.eks. "Drikke 1,5 liter vann", "Gått minst 30 min. tur", "Ta vitaminer", "Spise 60-80 gram protein" osv, så får jeg et grønt merke. Hvis jeg ikke har klart det får jeg et rødt merke.
Hvis jeg har gjort en dårlig vane, f.eks: "Spise godteri", "Spise junkfood" eller "Drikke brus med sukker", så får jeg et rødt merke. Hvis ikke får jeg et grønt merke.

Veldig enkelt. For hver dag får det ikke så mye å si. Men si at jeg vil evaluere meg selv objektivt med tanke på hvor godt det går, eller om det faktisk er rom for utskeielser, så kan jeg med et raskt blikk se "Oi, jeg er veldig dårlig til å gå tur eller å få i meg nok proteiner!". Blir det veldig mye rødt blant det grønne, så er det kanskje på tide å be om profesjonell hjelp fra fastlegen, ernæringsfysiologen eller en terapeut; fortelle dem at jeg er dårlig til å følge reglene, og at jeg trenger hjelp med motivasjonen.

Angående å være subjektiv/objektiv med tanke på hvor flink en selv er; det er nok ikke mange som klarer å se helt objektivt hvordan man selv gjør det. Inni hodet vet man årsakene, unnskyldningene, og med litt hjelp av glemsel og fortrengning, så tror man plutselig at man gjør det ganske greit når man egentlig er helt på bærtur. Men! The Apps Don't Lie! ;)

Bariatric Timer

Nok en veldig enkel app, denne til etter operasjonen. Den hjelper en å huske å spise ofte nok og å ikke drikke vann til måltidene.

Slik fungerer den: Når man står opp, og enten spiser eller drikker, så starter man appen, som igjen starter opp timere. Lengden på disse timerene bestemmer man selv i innstillingene. Jeg har valgt 2,5 time mellom måltider, ikke drikke 10 min før måltidet, og ikke drikke før etter 30 min etter måltidet.

Hvis man huker av at man har spist, så starter den to timere: 1) Når skal jeg spise igjen? Og 2) Når kan jeg drikke? Først vil timer 2 gå av og si "nå kan du drikke". Etter noen timer går timer 1 av og sier "Nå bør du snart spise, slutt å drikk". 10 minutter etterpå, forutsatt at man ikke har huket av at man har drukket, sier timer 1 "Nå kan du spise". Og så gjentar det hele seg.

---

Jeg har nok ikke tenkt å bruke disse appene resten av livet, men jeg tror de kan være til hjelp i den første fasen, når jeg trenger å komme inn i de nye rutinene og etablere dem som min nye vaner.

Mat-utfordringer - fortsatt 12 dager til operasjonen

Jeg prøver å finne ut på forhånd hvordan jeg skal håndtere mine kjente svakheter. Hvilke vaner bør jeg ha innarbeidet meg to år fra nå når det kommer til snacks, alkohol og fast-food?

Skal jeg spise sjokolade hver dag? Nei...
Skal jeg nekte meg sjokolade resten av livet? Jeg vet ikke! Jeg tror en balanse hadde vært mer fornuftig egentlig.

Ting jeg liker veldig godt som er problematiske

Brus, sjokolade, potetgull, restaurantmat generelt, fast-food, "lørdagsmat" og øl.

Ikkeno' problem å holde seg borte fra

Is, kaker og kaffe.

Trøstespising

De få gangene i livet jeg har opplevd stor sorg har jeg ikke klart å spise i hele tatt.

Men hvis jeg "bare" er i litt eller veldig dårlig humør eller syns synd på meg selv, så er kombinasjonen godstolen, pleddet, katten på fanget, noe koselig på tv, godteri og brus en stor trøst.

Feire-spising

"Nå er det bursdag / jul / påske / sommer / ferie / tur / bytur / vinter / helg / mandag, så nå skal vi jammen kose oss!" *Handler inn alt godteri i hele verden*

Ja, jeg kan se at dette er problematisk. Da jeg var lita hadde vi lørdagsgodt, brus lørdagskvelden og til søndagsmiddagen, og vi hadde noe godt å spise lørdags kveld; pizza, gryterett eller noe i den duren. Hvordan endret dette seg til brus hver dag, godteri flere ganger i uka, pizza, gryterett og lignende flere ganger i uka? Vanskelig å si. Men jeg tror jeg trygt kan si at jeg ikke er alene om dette problemet.

---

Jeg bør passe meg og ikke bruke mat og snacks som trøst eller premie. Kanskje katten, pleddet og filmen er nok som trøst? Og for kos, kanskje jeg burde lage et system? Eller bruke et eksisterende system, som for eksempel Kosemerker* som man bruker i Grethe Roede-kurs. Muligheten til å spise litt godt hver uke, og så bestemmer man selv hvordan man bruker den lille kose-kvoten sin. Jeg skal spørre hva slags tips de har om slike ting når vi har mestringskurs på Aleris.

* Forklaring på Grete Roedes Kosemerker: Hver dag får man et Kosemerke på 50 kcal som man kan bruke på ting man liker veldig godt, som fet mat, godteri eller alkohol. Disse kan man spare opp, og på en uke blir det da 350 kcal, som for eksempel tilsvarer 70 gram sjokolade, 70 gram potetgull eller to øl.

Mål - 12 dager til operasjonen

Nå som jeg har prøvd å bremse mine egne forventninger gjennom å være realistisk, så er det på tide å sette noen mål. Noen realistiske mål, og noen drømmemål!

Mål

Hvis jeg helt til slutt lander på rød, så vil jeg ikke være sikker på at dette var en smart bruk av 98.000 kroner. Hvordan kan jeg spise så lite og fortsatt holde på vekta?
Gul. Jeg må nesten være fornøyd med gul! Jeg ville ikke vært fornøyd med gul for 10 år siden. Men gul er tross alt mye bedre enn hvordan det er nå. Gul er verdt pengene, men jeg må nok jobbe litt med hodet mitt og innstillingen min for å bli fornøyd.
Grønn... Hvis jeg lander på grønn, så kommer jeg nesten ikke til å tro det: Jeg kan nesten ikke forestille meg livet som grønn!

Mål 1: 90 kg - blir jeg lettere enn dette er jeg lettere enn samboeren. Oppnådd 03.08.15.
Mål 2: 87 kg - 35 i BMI. Oppnådd 17.08.15.
Mål 3: 80 kg - 50 % av overvekt borte. Oppnådd 5.10.15.
Mål 4: 75 kg - 30 i BMI. Oppnådd 23.11.15.
Mål 5: 69 kg - 80 % av overvekt borte. Jeg vil være litt tøff i trynet, kravstor og ambisiøs, og si at dette er minstekravet mitt!
Mål 6: 62 kg - 25 i BMI. Hvis jeg skulle klare å komme under 62 kg, så blir dette min nye øvre "advarsel"-grense.
Mål 7: 58 kg - 50-tallet. 4 kilo å gå på i forhold til BMI. Fullstendig latterlig urealistisk.
55 kg - Nedre "advarsel"-grense. Hvis jeg begynner å fantasere om tall under 55, da tror jeg at jeg bør prate med noen, for da har nok dette gått meg til hodet.

Hva mener jeg med "advarsel"-grenser?
Når jeg får stabilisert meg, la oss si etter 2 år, så tenkte jeg det ville være lurt å sette en slags grense 3-5 kg opp fra hva jeg er da. Hvis jeg går over denne grensen, så er det mulig jeg er ute av kontroll. Jeg må da tenke over ting, justere, og eventuelt søke profesjonell veiledning.

Da jeg først bestemte meg for Gastric Sleeve, trodde jeg at den var litt treigere enn Gastric Bypass i starten. At vektnedgangen ville ta to år, før det stabiliserte seg. Jeg så på dette som positivt. Kanskje det ville bli enklere å få huden til å henge med, kanskje det ikke ville virke så drastisk på folk rundt meg. Og jeg har det da ikke travelt.
Det er mulig det var slik tidligere, men metoden er blitt videre utviklet med tiden; de fjerner blant annet mer av magesekken nå enn de pleide å gjøre for fem år siden. Så vektnedgangen vil antageligvis skje det første året, og resultatet etter det første året vil si mye om sluttresultatet, i kilo. Så bør man vente enda ett år for å se hvordan det blir med huden.

Det står på siden til Aleris at de antar at 50 % av de som er slankeopererte vil etterhvert velge å gjøre noe med løs hud. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om dette. Fakta er at akkurat som klær blir for store, så blir huden det også. Den har muligens evnen til å trekke seg litt sammen, men den har nok grenser også. Jeg er åpen for at det kanskje blir noe jeg må tenke over, men jeg skal vente minst to år!

Realistiske forventninger - fortsatt 13 dager til operasjonen

Kommer denne operasjonen til å gi meg lange ben?
Kommer denne operasjonen til å gjøre nesa mi pen?
Kommer denne operasjonen til å gjøre ansiktet mitt mer symmetrisk?
Kommer denne operasjonen til å gjøre meg 10 år yngre?

Nei, nei, nei og nja. Ikke yngre i utseende, men kanskje yngre i bevegelsene!


Kommer huden min til å krympe seg perfekt sammen fra XL til M?
Kommer puppene mine til å heise seg opp og justere seg fint på plass i forhold til nytt fettinnhold?

Nei og nei, hud er dessverre ikke SÅ elastisk.


Kommer BMIen min til å bli under 25?

Antageligvis ikke. Jeg kan forvente at jeg og kroppen min vil klare å kvitte oss med 50 % til 80 % av overvekten vår, i følge av Aleris.


Det er ikke realistisk å forvente at dette vil løse alle mine problemer. Det vil løse noen problemer, og så vil det skape noen nye! Ingenting vil være gratis. Det kan kanskje se ut som om jeg "kaster penger på problemet" og lener meg tilbake for en lettvint løsning, men jeg er veldig klar over at det blir mer å betale, i form av svette, tårer og forsakelser. Og til slutt er det ingen garanti at resultatet blir perfekt! Så da må jeg lære meg å synes at det er bra nok.

Jeg har nå bestilt hotell og fly. Og... I'm really doing this, aren't I?! Jeg er på en måte nervøs, men samtidig ikke. Men spør meg igjen om 10 dager. ;)

Hvordan påvirker vekta meg? - 13 dager til operasjonen

Jeg blir varm, klam og svett av småting, som å bytte klær, bære matvarer, eller å gå litt fortere enn rusletempo. Jeg tror ikke man kan skjønne det før man har opplevd det, men å være klam på rygg, hals/nakke, mellom/under puppene eller andre steder av å gjøre nesten ingenting er veldig ukomfortabelt. Man forventer at en maratonløper er rød i kinnene og svett i ansiktet når de krysser mållinja, men å oppleve det samme etter to etasjer med trapper er litt nedtur.

Jeg føler at jeg ikke får vist fram mitt sanne jeg. Denne fat-suiten skjuler den personen jeg er innerst inne. Mennesker jeg møter nå, møter bare en midlertidig versjon av meg selv. Jeg stoler ikke på at folk vil skjønne hvem jeg virkelig er.

Jeg liker ikke å shoppe klær lengre. Det er jo kjempebra for lommeboka! Men ikke så bra for selvbildet.

Jeg har vondt i ryggen, og hvis jeg går lengre turer får jeg vondt i kne, hofter og/eller bein pga feilbelastning eller overbelastning.

Jeg friker ut inni meg hvis jeg må sitte i et trangt baksete eller i et trangt flysete. Jeg vil ikke at andre skal måtte ha dårlig plass eller bli klemt flat på grunn av meg.

Jeg er flau over at jeg har lagt på meg så mye siden jeg forlot hjembyen for å studere. Det er så vanskelig for meg at jeg vegrer meg fra å reise hjem på besøk.

Jeg unngår kroppskontakt.

Jeg har fertilitetsproblemer.

Jeg føler meg mislykket for at jeg ikke har klart å gjøre noe som de fleste andre klarer; å holde vekta mi under kontroll.

Min vekthistorie - fortsatt 14 dager til operasjonen

Jeg var på den lettere sida av normalvektig gjennom hele barndommen og ungdomstida. Jeg vet faktisk ikke hva jeg veide da jeg var 16-19. Jeg brydde meg ikke om det. Jeg hadde muskler og var fast og fin; jeg syntes kroppen min var bra nok. Ikke bare det faktisk; jeg var stolt av den!

Da jeg var 20 år innså jeg med et sjokk at jeg var 64 kilo. Det var jo altfor mye, jeg skulle jo være på 50-tallet! Det ble så min første slankekur, med kosttips og treningsvideo fra Kari Jaquesson. Jeg gikk ned til 61 kilo.

Da jeg var 21 år hadde jeg en tøff periode (skilsmisse i familen + egen helse), og gikk opp til 68 kilo.

Da jeg var 22 år ble jeg 70 kilo for første gang. Eller 69,6 da, det er jo viktig å ikke runde av når det gjelder slike tall... Jeg gjennomførte min første "slanking i gruppe"; Lev Lettere hos S.A.T.S., og klarte å gå ned til 66 kilo etter 3 måneder med lavkaloridiett og masse trening. To måneder senere hadde jeg klart å gå ned til 64 kilo (startvekta 3 år tidligere). Og det var siste gang jeg så dét tallet!

Da jeg var 23 og 24 år var jeg cirka 65 kilo, men det gikk sakte oppover igjen.

Da jeg var 25 år hadde jeg blitt 71 kilo, og ingen avrunding i hele verden kunne forandre det. Jeg prøvde og prøvde å få de av meg igjen, og karret meg ned til 67. Men et halvt år etter var jeg isteden blitt 73 kilo! Rart det der. Opplevde så et vondt brudd som sparket meg ned til 66, men det varte ikke lenge. Og et år senere:

Da jeg var 26 år hadde jeg blitt 79 kilo. Resultatet av et veldig travelt avsluttende studieår hvor jeg hadde lite tid til trening.

Da jeg var 27 år bevegde jeg meg inn på 80-tallet: 83 kilo. Jeg hadde ny jobb som jeg ble helt utslitt av, både fysisk og psykisk.

Da jeg var 28 år var jeg 86 kilo. Da bestemte jeg meg for å slutte å sjekke mer, det ble jo bare verre og verre jo mer jeg prøvde! Jeg måtte prøve å ikke være så opphengt i dette! Men det fungerte jo ikke akkurat det heller. Så...

Da jeg var 30 år var jeg 100 kilo. Siden jeg hadde bannlyst badevekta, så hadde jeg gått glipp av hele 90-tallet på veien opp...

Og her har jeg vært siden. Stabil i noen år på 95-102 kilo. Jeg har gjort noen forsøk på å snu trenden. Jeg sluttet å drikke sukkerholdig brus som tørstedrikk for fire år siden. Det ga aldri et positivt utslag på vekta, men det var selvsagt det rette å gjøre likevel. Jeg har hatt flere forsøk med lavkalori, iblandet godteri-stopp for noen måneder her og der, litt 5:2, gåturer og styrketrening. I fjor fikk jeg så vidt skimtet 93-tallet, før jeg skjøt til værs igjen. Nå er jeg rett og slett redd for å slanke meg mer, i tilfelle det blir enda verre! Hva om jeg blir 120 kilo neste gang, og så 150 kilo etter det?

Jeg husker jeg brukte dongeribukser med livvidde 28 da jeg var 19. Buksene ble større med årene, først 30, så 32, så forvandlet til svarte dressbukser, og til slutt den triste forvandlingen til tights og joggebukser.

Av og til tenker jeg "hva om jeg aldri hadde veid meg som 20-åring, hvordan hadde vekta vært i dag da?", men det er jo umulig å vite. Og det kan godt hende jeg hadde gått opp i vekt likevel, selv om det nå ser ut for meg som om jeg har jojo-et meg selv oppover.

Her er jeg! - 14 dager til operasjonen

Første post!

Jeg, en jentedame på 30+ år, skal slankeopereres om to uker! I min prosess for å ta denne avgjørelsen har jeg lest ALL INFORMASJON jeg kunne komme over på nett. Jeg har vært inne på sidene til mange av sykehusene som utfører slike operasjoner, jeg har lest forskningsartikler om metoder og resultater, og jeg har lest positive og negative nyhetsartikler. Jeg vet mye kan bli bra, og jeg vet at mye kan gå dårlig. Jeg vet at jeg kan dø, fucke opp, bli skikkelig dårlig, føle meg helt fantastisk, ha det helt for jævlig, angre, angre på at jeg ikke gjorde det før, osv osv.

Etter å ha lest masse, og lært en god del, tok jeg min avgjørelse! Og deretter, så leste jeg blogger. Lange, utfyllende, detaljrike bloggposter om gleder og komplikasjoner. Om nye måter å tenke på, og uventede problemstillinger. Og det var nesten enda mer lærerikt!

Derfor skriver jeg dette, slik at de som kommer etter meg kan lese enda en side av saken. Dette er en blogg som vil bli oppdatert i omtrent to år; til 23.juni 2017. Det vil ikke bli poster hver dag, og i perioder blir det kanskje bare innveiinger. Det er mulig jeg legger inn oppdateringer etter to år, men det vil da være bonus! Her vil det bli detaljer om alt som har med meg, kroppen min og hodet mitt å gjøre, slik at nestemann har noe å lese på! I tillegg kan det være greit for min egen del å ha gamle tanker svart på hvitt når nye tanker popper opp. Jeg håper det vil være nyttig for både deg og meg. :)

---

I dag starter jeg på første ordentlige forberedelse til operasjonen: 1000 kcal-diett i to uker! Denne blir foreskrevet for å minimere sjansen for komplikasjoner under operasjonen. En kraftig overvektig person som ikke har vært på diett i det siste har en lever som er full av fett; en såkalt fett-lever. To uker på diett gjør leveren mindre, og den blir lettere å dytte unna veien når man skal komme til inni der!